Ukens personer: Alan Hamre (29) og Luis Arana (43)
Luis: “Hva som motiverer meg til å spille tennis? Det er jo at det er gøy, kjempegøy! Så får du masse gevinster. Det er både terapi for når man er trist eller sinna. Og så er det godt for kroppen; hvis man har vondt så løsner det alt. Det er bra for stress og senker skuldrene. Man holder seg i form. Det er sosialt, man får mange vennskap. Så får jeg mestringsfølelse når jeg får til et bra slag eller får til en veldig fin backhand og cross court. Det bygger dopamin i kroppen.”
Alan sier seg enig og legger til: “Det er så mye som skjer i et: helse, sosialt, og mentalt. Du jakter etter en godfølelse.”
Luis ser på Alan og sier: “Som du forstår er det veldig stor aldersforskjell på oss. Jeg kunne vært pappa´n hans. Vi har kjent hverandre siden.. Jeg var trener her før, og du var litt ferdig spilt. Jeg var aldri treneren din.”
Alan: “Nei det var du ikke… Ja, vi har jo nesten kjent hverandre siden.. du var jo nesten på min alder.”
Luis: “Vi har kjent hverandre lenge.”
Alan: “Siden du var 30 ca.”
Men dere ble kjent gjennom tennis?
Alan: “Ja, han kom hit å..”
Luis: “Han klarer fortsatt ikke å slå meg.”
Alan og Luis braste ut i latter før vi fortsatte intervjuet.
Luis: “Det jeg vil si, jeg som er utenlandsk, jeg har ikke så stort nettverk i Norge, så jeg vil beskrive Alan og hele familien hans som en av min nærmeste krets. Det er veldig spesielt for vi er veldig multikulturelle.”
Alan: “Ja, vi er det. Jeg har også to foreldre som er innvandrere. Jeg har en fra Sør-Afrika og en fra Kurdistan. Så vi har alltid mange middager og da henter han ungene sine, og når moren hans kommer fra Chile så er hun alltid på besøk hos oss.”
Luis: “Man kommer veldig nærme hverandre. Det setter jeg pris på.”
Alan: “Man blir litt mer enn bare venner når man er utenlandsk for det blir på en måte litt som en erstatning.”
Luis Arana (43)
Hva er dere mest fornøyd med ved dere selv?
Luis: “Jeg er fornøyd med meg selv as!”
Vi ler sjarmert.
Alan: “Generelt bare fornøyd haha!”
Alle smiler bredt.
Luis: “Jeg er fornøyd med det jeg har fått til. Jeg har et veldig avslappende liv, lave skuldre og det er faktisk bare stolthet. Jeg har veldig lite bagasje, ingenting å bære, eier ikke noe annet enn noen tennis-rackerter og det er jeg veldig fornøyd med. Jeg har et liv som er veldig avslappa. Jeg har jobb og to flotte unger så det er jeg veldig fornøyd med.”
Så kommer det en liten pause.
Luis: “Og så har jeg masse talent.”
Alan: “Jeg er fornøyd for at du har talent jeg også, ellers hadde du ikke kunnet spille med meg.”
Enda en latter-bølge kom over Luis og Alan, før Alan begynner å tenke litt på spørsmålet.
Alan Hamre (29)
Alan: “Hva jeg er mest fornøyd med? Jeg har en fin familie og mange venner, og jeg er glad for at jeg har tennis... Så har jeg bodd et år i Frankrike, det var jeg veldig fornøyd med. Lærte Fransk. Det er veldig berikende å snakke flere språk i tillegg til at jeg har mye hjemme.”
Hvordan fant du ut at du ville det?
Alan: “Jeg hadde Fransk på skolen og så har jeg en kompis fra Kongo som jeg hengte mye med i barndommen og han snakker Fransk hjemme så jeg fikk litt der å. Så ville jeg bare lære det ordentlig, ikke bare å ha det et par år på skolen og kunne si je m´apelle.”
Luis var oppriktig imponert; “ja, det er faktisk veldig imponerende at du kan det. Det bør du være stolt av.”
Alan: “Ja, det er jeg fornøyd med.”
Det nære familiære vennskapet disse to hadde var hjertevarmende å se og det fineste ved det var at det startet først ved en tanke, på rett plass til rett tid, som utviklet seg til noe mer. Jeg synes disse mennene er flotte forbilder på at når man tør å inkludere andre så kan det gjøre en stor forskjell i et enkelt menneske sitt liv.